Jacobine Wilhelmsen ble født i drøbak 16. august 1831 og døde 14. juni 1906. Hun ble gift med nattvekteren Edward Johannessen, og de fikk åtte barn. De bodde i en liten stue ved Raskebekken.

Jacobine ble tidlig enke. Det var ikke lett å være enke på den tiden. Den var ingen pensjon, enketrygd eller morstrygd slik som det er nå.Enest tilbud var fattigkassa, hvor trengende kunne henvende seg, og søke om penger til det aller nødvendigste.

Jacobine var for stolt til å benytte seg av dette tilbudet. Men hun var likevel ikke rådløs! Hun var av sjømannsslekt, og hadde snekke med tilhørende årer og seil etter mannen sin. Hun begynte derfor å ferge folk fra Drøbak og over til Hurumlandet. For turen tok hun 50 øre. Både lege, prest, jordmor og forretningsfolk benyttet seg av Jacobines tjenester.

På den tiden var det ingen annen forbindelse mellom Drøbak og Hurum - så fergingen måtte skje i all slags vær. Om fjorden frådet av skummende bølger, svingte hun på seg sydvesten og losjakka og heiste de røde seil. I slikt vær beordret hun sine passasjerer: "Ligg under tofta, så du ikke går over bord, og så jeg har fritt leide!" Vesledatteren Betty satt og holdt fjøslykta så Jacobine fikk lys. Når hun ferget lege eller jordmor over sundet, kunne det stå om livet for pasienten om det ikke kom hjelp.

Det kunne være harde tak når strømmen raste i fjorden, men det ble sagt om Jacobine, at om ingen mannfolk våget seg ut i stormen, så var det ingen ting som stoppet henne.
Selv om Jacobine var kvinne, passet sangen som Bjørnson skrev om den norske sjømann, på henne: "Hun tok sin Gud i sinn, og satte livet inn, da hun kjempet mot bølgene for å forsørge barneflokken sin".

Hver søndag gikk hun i kirken, og da pyntet hun seg i finstasen. Christian Krogh malte et bilde av henne, som hang i Nationalgalleriet. Selv om Jacobine slet hardt med fergingen, var det ikke alltid like lett å få betalt for jobben. Særlig var det en forretningsmann, som alltid skulle "betale neste gang"... Så hendte det en stormfull høstkveld at forretningsmannen var eneste passasjer. Da de var kommet nesten over fjorden, hadde Jacobine tatt sin beslutning. Været var hardt, men Jacobine lå og krysset frem og tilbake mens stormen raste, uten tegn til å styre mot land. "Skal vi ikke snart i land?", spurte forretningsmannen. "Ikke før du har betalt det du skylder meg!", svarte Jacobine. Den kvelden fikk hun pengene hun hadde til gode, og dét i en viss fart...!